Jeg har fått beskjed om at jeg er verdens verste menneske. (Fra noen som ikke engang har brukt tiden sin på å besøke et døende familiemedlem)
Jeg har fått beskjed om at jeg er utilregnelig. (fra noen som har fått bloggen min analysert av en psykolog, som ikke engang har møtt meg eller vet hvem jeg er.. (trenger noen diagnoser på andre mennesker utfra navn, litt blogging og annnen info, så kontaktinfo til denne psykologen står på ønskelista til jul.))
Jeg har fått beskjed om at jeg er psykopat. (fra noen som ikke har bittelitt trøbbel med å framsi løgner og usannheter i prestens påhør)
Jeg har fått beskjed om at jeg er skyld i andre menneskers ekstremt dårlige relasjoner til andre. (fra noen som selv fysisk har hindret gode relasjoner innen nærmeste familie, relasjoner som aldri kan bygges opp)
Jeg har fått oppleve at folk ikke har skjønt at for seint faktisk er for seint... (Selv om man kanskje prøver overbevise og gi seg selv fred om at alt ble ok tilslutt, vet man innerst inne hva som er virkelighet, og at ting var langt fra ok)
Jeg har fått oppleve at det fins folk som overhode ikke evner å ta hensyn til situasjoner. (hva skjer med å brøyte seg vei fremst i et gravfølge når man ikke er i nærheten av å være familie lengre.) -MAKAN TIL FREKKHET
Jeg har fått kjenne på det å svelge kameler i respekt for andre mennesker.( Ikke lage drama av hensyn til situasjonen og menneskene rundt)
Jeg har fått kjenne på det å ha mennesker i livet som er så til de grader respektløse at de ikke evner å se konsekvensen av egen atferd.
Men best av alt:
Jeg har ENDELIG fått kjenne på lettelsen av at jeg ikke lenger trenger forholde meg til disse menneskenes eksistens.
Jeg har hatt verdens beste reservepappa i 6år og desverre er han borte nå. Det eneste lyspunktet i det hele er at jeg og resten av familien fra i dag av slipper å forholde oss til de som ikke gir oss positiv energi.. De får leve sitt liv og må forholde seg konsekvensene av de valgene de har gjort. Vi trenger ALDRI å snakke med dem noen gang igjen.. Lover og regler avgjør resten.
Jeg vet i allefall hvem jeg er og hva jeg har gjort og kan leve videre livet mitt med god samvittighet og viten om at jeg har gjort mitt aller beste, på tross av andres oppfatning av meg selv-
-
Vi sørger med dere begge to, men er i sorgens stund likevel lettet for at Thorleif nå slipper de fysiske plagene, selv om han trolig aldri fikk leget sårene på sjelen som hans egne sønner skapte. Slik er det nå engang når de som tidligere var de nærmeste, snur ryggen til selv når livet ebber ut. Thorleif var en kjernekar og vil bli husket som det av alle som var glad i ham. Det er godt å vite at du har rygg til å ri stormen av fra anonyme innlegg, som forteller mer om den/de som har skrevet disse innleggene enn om deg som omsorgsperson. Feigheten kjenner dessverre ingen grenser. Derfor fryder jeg meg i visshet om at Thorleif, som han selv sa, var glad i deg som sin egen datter. Bare han kjente smerten og savnet av dem som egentlige burde stått ham nærmest ved livets utgang. Gled deg over at din mor var hans kone og, som du helt riktig påpeker var du hans datter, om enn ikke i kjødelig forstand. Trøsten får bli at du ga ham så mye kjærlighet og omsorg, noe som gjorde de vanskeligste dagens hans noe lettere å leve.
SvarSlettNår jeg ser de andre kommentarene du har fått, sier dette meg at det er personer som ikke kjente Thorleif godt nok. At noen har hatt en annen agenda enn å ville Thorleif godt, viser med all tydelighet dobbeltmoralen hos dem som har forfattet innleggene. Toppen av frekkhet ligger likevel i det å påberope seg et utsagn fra "psykolog", noe som trolig er fri diktning eller i verste fall et sitat fra en som burde vært fratatt autorisasjonen.
Hilsen til deg og din mor fra Gunnar