I gårkveld henta vi "tante" Lilli-Ann på flyplassen og hun hadde SÅ lyst til å lese et dikt i Kirken i dag.. I utgangspunktet ville ikke mamma at noen skulle si noen ting i kapellet, men heller ta det på etterpåkaffen, men diktet var så lite personlig, så ingen kunne føle seg støtt- men likevel så fint at hun kunne ikke si nei. Det betyr så mye at familien får sagt noe når de kjenner på at de vil- for å hedre verdens beste reserve!
Hvem sier de døde sover?
Hvem sier at dette var alt, eller at
det finnes en verden av større renhet
der de som forlot oss gikk inn
til evig skinnende ungdom?
Hit har vi fulgt deg
med vår avmektige mildhet
og trøstens hjelpeløst flakkende hender
Hit har vi fulgt deg
med ord av den store uvirkelighet
som ingen klage kan gjennomtrenge.
Til vi igjen
gikk langsomt bort under trærne.
Sover du nu, eller gikk du
inn i de lysende stjernetåkers
frysende fjernhet
Dit våre ord, våre ytterste syner
aldri kan nå?
Barn jeg sier deg:
Døden er ingen søvn
Døden er ingen avskjed.
Uendelig nær er ditt smil, dine henders
gave av jordisk ømhet
Uendelig nær er du alltid her
Er de døde bestandig her og nu
I evig lys over hverdagens skritt
på jorden.
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar