Kjenner jeg er litt skuffa over engasjementet til noen i familien når det kommer til mini i magen.. men what comes around og sånn..jeg viste vel ikke overdreven entusiasme for familieforøkelsen på den kanten selv om det etter min mening et noe helt annet.. det var og er fremdeles etter min mening det mest idiotiske påfunn EVER:-0
det er ikke meg som har hatt behov for å starte på nytt..å glemme de som allerede er og bare skaffe seg nye muligheter til å lykkes 15år seinere enn normalt..
Jeg skulle ønska ting var bedre.. jeg har strekt ut begge hendene i håp om at iallfall en lillefinger skulle bli grepet for å bedre ting.. jeg har invitert på besøk, jeg har invitert til julefeiring og jeg har sendt oppdateringer etter ultralyd og kontroll.. men ikke fått noe respons annet enn høflige fraser og lite konkret.. Jeg blir lei meg på vegne av mini i magen som mister noe han fortjener å ha uten å ha gjort noe galt selv.. jeg håper ikke jeg våkner opp som en bitter sjel..
Jeg må velge fokus.. det er ikke alltid biologi har noe å si, så han skal ikke mangle folk som er glade i han rundt seg.. men det er tøft å vite at det er folk i den nærmeste familien som ikke bryr seg om det miraklet som er like om hjørnet. ..
Heldigvis har han bestemor som gleder seg, tanter og onkel som er gamle nok til å kunne fylle bestefar/bestemorrollene som han desverre biologisk mangler og kusiner, reservetanter og onkler i haugevis og to foreldre som gleder seg til å hilse på:) dette blir bra! Det er ikke vi som taper mest på dette:)
