Skien

kjenner jeg kan føle meg hjemme her....

;D

Fredag

Og siste dag på kontoret for denne gang..

føler meg så innmari heldig som har denne typen rotasjon-- 12 dager på kontoret og 16 dager hjemme!! Ahh.... Skjønner ikke helt hvordan jeg klarte det med 8-4 jobbings hver dag=)
Takknemlig for det som er nå i allefall...
Håper jeg kan kombinere jobb og privatliv lenge framover!!

Fri over halve året jo...

=)

Det er først når man står med begge beina oppi en situasjon som krever mer av oss enn vi noen gang trodde man skulle utsettes for at man skjønner hva man virkelig bryr seg om...

Jeg må innrømme at jeg har fått endret perspektivet mitt fra bare noen år tilbake i forhold til hva man skal henge seg opp i og hva man skal ta til seg...

Sykdom forandrer så siiiinnsykt mye av hvordan man oppfatter ting!!

Da vi var 18-19 år gamle ble beste jenta i verden syk... Marie, hun våknet opp noen dager etter st.hans og var nummen i kroppen.. Dag for dag ble hun svakere og svakere og i løpet av en treukers periode var hun blitt nesten helt lam.. Måtte ha hjelp til ALT og lå på sykehuset... UFF... For en følelse det måtte ha vært å være 19 år.. å ikke vite om lungene dine ville fungere gjennom natten.. om man trengte respirator for å overleve... For en følelse å kjenne på frustransjonen om å ikke vite om du noen gang ville kunne gå igjen!! Huff.. Marie er ei av de sterkeste jentene jeg kjenner... Hun gav seg ikke.. Tror mye av grunnen til at hun var oppe og gikk og i stand til å reise til syden med meg i november samme år var på grunn av viljestyrken.. INGEN skulle gi henne en dom eller styre skjebnen hennes... hun bestemte seg for å bli frisk og jaggu, det ble ho... steg for steg, med en god posjon galgenhumor og en stahet så kom hun seg tilbake til den marie hun var før... Selvsagt preget av sykdommen og litt redusert fysisk... men den samme gode jenta.... BEUNDRINGSVERDIG!!!

Nå i dag står jeg igjen på sidelinjen og ser på hvordan sykdom tærer på et av de menneskene jeg bryr meg aller mest om... Jeg ser hvordan Thorleif har forandret seg siden han i fjor fikk beskjed om at de hadde funnet kreft på halsen.. Det har vært en berg og dal-bane av følelser både hos han og ikke minst hos meg og alle de som står rundt...

Hvordan forholder man seg til dette?

Da jeg i fjor fikk besked om at det var kreft gikk jeg rett i kjelleren.. NEGATIV som aldri før.. KREFT... STYGGESTE ordet som fins...

Men behandlingen virket og alt så ut til å gå bra... Helt til etter påsken... Da begynte det å skje rare ting med T.. Humøret var endret, han var så utålmodig som jeg aldri har sett han før.. sinna for ingenting.. åsså så sliten... Noe var skjedd.. I begynnelsen trodde vi det var bivirkniger av strålingen.. men det var jo greit å få sjekket om det kunne være noe annet... Månedene gikk og for noen dager siden fikk vi beskjeden... Kreft... Og de kunne ikke gjøre noe...

KAN ikke gjøre noe???
Hva er det forno å fortelle to mennesker på et legekontor i verdens rikeste land??

jeg kjenner jeg blir irritert!!!

Det fins utrolig mange behandlingsalternativer... men i Norge så kjører de på med kun 2... Stråling eller cellegift... De har ikke kunnskap om de andre behandlingsmetodene som er dokumentert i andre land...

Blir så oppgitt... HVORFOR ikke andre alternativer??

Vi er verdens rikeste land for søren....

Ahh----

Kjenner jeg tenker på kreft hele dagen lang..
Beundrer de menneskene rundt omkring som hver for seg kjemper en kamp mot kreften...
mot legene for å få best mulig behandling...
Alle er helter i mine øyne...

KREFT er no BÆSJ!!!

In the beginning---

Snø, regn, og sludd
mexicansk mat
skravling
Lykke
<3

noen ganger

KREFT = BÆÆÆÆSJ

Da var det verste bekrefta!! Thorleif har fått tilbakefall av kreften og kan ikke opereres eller stråles!! BÆÆÆÆSJ!!

Håper virkelig at cellegiften gjør sitt for å holde det i sjakk!!!

Maaange ting som fastslås i løpet av formiddagen..

Fæl ventetid....

=(